På det gamle jernverksstedet Eidsfoss kom den første masovnen i gang i 1697. Fram til 1926 var det knutepunkt for dampskipstrafikk på Eikeren, med forbindelse sørover på den smalsporete jernbanelinja til Tønsberg. Innenlandsk turisttrafikk i rundreisestil hadde stort omfang fram til 1920-årene. Like før krigen var det slutt på jernbanedriften ved Tønsberg–Eidsfoss-banen, bilen overtok her som så mange andre steder. Jernverket var på 1700-tallet kjent som landets beste, og til tider eneste produsent av stål. Etter opphør av støperi og ovnsproduksjon ble jernbanevogner produsert der fram til etterkrigstiden. Fortsatt finnes 25 av verkets gamle bygninger, mest bolighus, spredt i området mellom Eikeren og Bergsvannet. Langs elvedraget finnes rester etter tre store kornmøller fra tidlig middelalder og fundamenter etter en oppgangssag fra 1500-tallet.
Rundt den fredete Eidsfos Hovedgård vitner alléer og formasjoner i terrenget om et engang høyt pleiet kulturlandskap. Et parkanlegg i barokk- og renessansestil var anlagt her på 1700-tallet av verkseiere. Jernverket og hovedgården var på 1800-tallet eid av blant andre Peder Juel von Cappelen i Drammen som tilhørte en annen gren av slekten Cappelen enn den grenen som eide Fossesholm. Deretter var det andre eiere, blant andre medlemmer av familien Schwartz. Hovedbygningen var privatbolig for eierne helt til 1987. Bygningen var oppført omkring 1750, siden påbygd og fredet i 1922.
... og en kakebit :-)
... høst
... mulig å bo her ................
